BIBLIOGRAPHIES   MONSTROUS LITTLE WOMEN   MANIFESTO   TEXT   HOME  
 
Monsterkvinner til Italia, Bergens Tidende
Ravende gale kvinner og
fornuftige menn
, Argument

Helvetes kvinnfolk
, Aftenposten
Skrekkens kvinner, VG



Monsterkvinner til Italia

Bergens Tidende: 27. jan. 2007


Monsterkvinner til ItaliaKjersti Sundland og Anne Bang-Steinsvik har undersøkt hvordan kvinner fremstilles i horrorfilm. Nå er de på performancefestival i Italia og viser frem funnene.
MULTIKUNSTNERE: Anne Bang-Steinsvik og Kjersti Sundland viser videoperformancen «Monstrous Litle Women» i Bologna denne helgen.


Fredag viste de to performancekunstnerne forestillingen «Monstrous Little Women» på Netmage Live Media Festival i Bologna i Italia. Festivalen er et visningssted for live uttrykk i grenselandet mellom musikk og film. Blant de utvalgte deltakerne er filmskaperen David Lynch og komponisten Angelo Balamenti, som blant annet er kjent for filmmusikken til «Twin Peaks» og «Mulholland Drive».
- Først trodde vi det måtte være en annen som het David Lynch, sier Kjersti Sundland, litt opprømt over å være med på samme festival som Twin Peaks-legenden. Det hører med til historien at bare seks av prosjektene som søkte fikk plass på festivalen.

Horrorfilmer i tre dager

Sammen med makker Anne Bang-Steinsvik stilte hun spørsmål ved hvordan kvinner blir fremstilt i horrorfilmer og om det var mulig å finne noen fellesnevnere.
- Hvordan oppstår stereotypiene? Vi er interessert både i film og i annen populærkultur. Måten kvinner blir fremstilt på påvirker oss, mener de.

Aldri alene hjemme
- Det er alltid når mannen er borte og kvinnen alene hjemme det går galt. Når den stabile beskytteren er borte, er kvinner og barn mer eksponert for onde krefter. Ofte blir de dårlige egenskapene overført fra mor til datter. Her er skyldfølelse et sentralt element. Det er også alltid kvinner som blir besatt og de er mest utsatt for dette i overgangen fra jente til kvinne, sier Kjersti Sundland og trekker inn psykoanalysen og Sigmund Freud.
«Monstrous Litle Women» er det første kunstprosjektet de to samarbeider om, men bergenseren Kjersti Sundland og Oslo-jenten Anne Bang-Steinsvik kjente hverandre gjennom kunstnerkollektivet Sound of Mu som er et visningssted for sjangeroverskridende kunst i Oslo.

Live video dj
De bruker musikk av samtidskomponistene Maja Ratkje og Hilde Sofie Tafjord, mikset med lyd og bilder fra utvalgte skrekkfilmer. Lydspor og film styres ved hjelp av pc-er, og i Bologna ble bildene vist på store skjermer i en sal i middelalderslottet Palazzo re Enzo.
- Det er lekent og improvisatorisk og vi kan hele tiden påvirke hva vi vil legge vekt på. Derfor blir det en ny forestilling hver gang, forklarer duoen.





Argument: Kultur
Ravende gale kvinner og fornuftige menn

Av Ylva Halfen & Thomas Andre Syvertsen
Argument nr.1, 2006

I videoimrovisasjonen "Monstrous Little Women" viser kunstnerne Anne Bang-Steinsvik og Kjersti Sundland hvordan SKREKKFILM stereotypien av den gale kvinnen trekkes enda lenger og hvordan disse kvinnene blir til et medium for det onde og det overnaturlige.

Den gjennomgående tematikken for kveldens live-event på Unge Kunstnernes Samfunn er den særegne formen for kvinnelig ondskap som finnes i skrekkfilmer. Med utgangspunkt i Barbara Creeds bok, "The Monstrous Feminine" har Kjersti Sundland og Anne Bang-Steinsvik samplet klipp fra en rekke av de skrekkfilmene Creed skriver om, synkronisert klippene til musikk fra Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjords "Syklubb fra Hælvete" og laget en videoinstallasjon som skal redigeres og lydsettes direkte foran publikum.
I skrekkfilmsjangeren er forestillingen om kvinners iboende galskap gammel og velbrukt, nærmest for en klisjé og regne. Det fremkommer en ondskap som oppstår i det hysteriske, eller i det øyeblikket ustabile kvinner etterlates alene uten en mannlig beskyttende kraft til å holde ondskapen på avstand. Dett er et gammelt og tradisjonelt tankegods som har fått overleve overraskende lenge i skrekkfilmsjangeren, noe både Creeds bok og kveldens videoimprovisasjon gjør oss oppmerksom på.

Ravende galskap

Bakerst i rommet sitter Sundland og Bang bak datamaskiner og miksebord som to DJs klare til å få sitt publikum til å danse. En spak dras opp. Først kommer det bare lyd. Lyden blir til en lett summing som etterhvert blir til ord. "My mother says there where no monsters, no real ones, but there are." En tredelt prosjektering vises mot en hvit bakgrunn i den ene enden av rommet. Den fortsetter snart over på to andre vegger. Den samme strofen gjentas, kuttes opp, forvrenges.
Datamaskiner, miksebord, ledninger, tastatur, lyd, bildefiler. Ved hjelp av video og lydavviklingssystem sammenstilles bilder og musikk i forskjellige hastigheter. Det hele virker mer som et maskineri enn en kunstproduksjon.

Galskap i arv

Så kommer bildene. Kvinneansikt i svart hvitt, ulike aldere og situasjoner, mødre og døtre. Uttrykket i ansiktene varierer fra svak uro til ravende galskap. Hva kvinnene er besatt av, er uklart, men noe er det. Nå og da dukker menn opp på skjermen som for å kontrastere den kvinnelige galskapen med sin fornuft. Med forferdelse og avsky distanserer mennene seg fra disse demoniske kvinnene som griper etter dem og som presser seg på. Blandingen av lyd, tale og bilder fortsetter, forvirrende og raskt. Følelsen av kaos er overhengende.
En følelse av ubehag henger over lokalet.
Facinerende ja, men hvorfor? Kanskje er det den usensurerte koblingen mellom kvinner og ondskap som treffer en nerve, fremstillingen av en galskap som går i arv fra mor til datter. Eller er det en angst for det feminine? Og hvem er det egentlig som preges mest av denne angsten, kvinnene selv eller samfunnet og mennene rundt dem?






Helvetes kvinnfolk


Av AKSEL KJÆR VIDNES
Aftenposten 24.03.2006

På samme måte som Eva ble fristet til å begå synd, blir kvinner i skrekkfilmer lokket på avveie: Veien til helvete.

Monstrous little women
Videopresentasjon som improviseres og fremføres over tre skjermer på UKS. Viser kvinnepresentasjon i skrekkfilm.
Ble for første gang fremført i går, men blir også vist i kveld, kl. 19.00. En redigert utgave presenteres på galleri BarbaraHansen fra 30. mars til 9. april.

Når kvinner treffer det hvite lerret, er det gjerne med helvete i sikte, får vi se når Anne Bang Steinsvik og Kjersti Sundland styrer spakene i Unge Kunstneres Samfund (UKS) denne uken.
Med sin live-performance-video-event skal de vise hvordan kvinnelig ondskap presenteres i skrekkfilmgenren. Videoeventen ble vist for første gang i går, men vil også bli vist i kveld, og senere i en redigert utgave i galleri BarbaraHansen.

Gjennomgangstemaer

- Vi har sett igjennom 8- 9 forskjellige skrekkfilmer, som filmteoretiker Barbara Creed har skrevet bok om, sier Kjersti Sundland. Hun forteller at enkelte gjennomgangstemaer er mer slående enn andre:
- For eksempel når helvete bryter løs, er mor og datter hjemme alene - far er gjerne ute på reise, sier Sundland. - Det er når kvinnene er uten tilsyn at ondskapen slår til, forklarer hun.
- Hvordan presenterer dere dette?
- Selve fremførelsen har ingen narrativ struktur, men er mer en improvisasjon rundt temaet.
Ved hjelp av VJ-utstyr henter Steinsvik og Sundland inn forskjellige klipp på tre skjermer, samt endrer lyd og hastighet. Men hvorfor?
- Jeg synes det er interessant at skrekkfilmer mesker seg med politisk ukorrekte grep, for å trigge frykt hos oss. Det er tydelige tendenser av frykt i samfunnet.
- Men blir vi redde for hysteriske kvinner uten mannlig tilsyn?
- Det er jo mannlige regissører bak disse filmene, og måten kvinner blir representert på er en maskulin angst, men det kan like godt være en feministisk angst for kvinnelighet.
Hun forteller også at temaer som arvesynd og overgang fra jente til kvinne er mye brukt.
- Mødre fører ondskapen videre fra mor til barn, så ondskapen går på en måte i arv, forklarer hun.
- Og i forhold til religion ser vi Eva, som ble fristet til å begå synd. Dermed var helvete løs.






Skrekkens kvinner

Av BØRRE HAUGSTAD
VG 24.03. 2006

Kvinner som onde monstre i skrekkfilmer. Det er temaet de to kunstnerne Kjersti Sundland og Anne
Bang-Steinsvik har tatt for seg i sitt prosjekt «Monstrous Little Women».

Med utgangspunkt i en rekke kjente skrekkfilmer fra «Alien» til «Exorcisten», samt musikk fra platen «Syklubb fra hælvete» av Maja Ratke og Hilde Sofie Tafjord, har de to laget en forestilling av film og lyd som de fremfører i UKS i Lakkegata i Oslo i kveld.
Til uken vises en videoversjon i Galleri BarbaraHansen ved Blå. På sensommeren vises nok en versjon i Arena Vestfossen, Galleri Stag.

- Vi har gått gjennom ni skrekkfilmer og sett på hvilke filmatiske grep som er brukt for å beskrive kvinnen. Samtidig har vi valgt ut stort sett kjente filmer som mange har et forhold til. Mange av oss har jo vært gjennom en periode med fascinasjon for skrekkfilmer i ungdommen, sier de to kunstnerne, som kan bruke de mest vanvittige virkemidler for å beskrive for eksempel en kvinne. Fantasien kan være så voldsom og den politiske ukorrektheten så åpenbar, at slike
filmer er både svært morsomme og skumle å se på. Vi ser på de mekanismene de bruker for å trigge frykt
og beskrive kvinnen, og som samtidig sier noe om angst i samfunnet vi lever i, sier Kjersti og Anne.

Flere stereotypier
De kom frem til fem kvinnelige stereotypier som ble brukt i skrekkfilmene. Flere av kvinnetypene, som «den hysteriske kvinnen» og «den skamfulle kvinnen på grunn av seksualitet», dukker opp i skrekkfilmen «Carrie», med den kjente amerikanske skuespilleren Sissy Spacek(kinoaktuell nå i «North Country») i rollen som undertrykt datter.
- I en film som «Carrie» og flere av de andre skrekkfilmene blir den kvinnelige ondskap fremstilt som hysterisk og ustabil. Denne såkalte feminine ustabiliteten gjør det enkelt for ondskapen å agere og slå rot, i motsetning til i det maskuline, som med sine egenskaper av styrke er et handlende subjekt og kan kontrollere kreftene sine. Når de
ustabile kvinnene er hjemme alene med barna uten mannens beskyttende tilstedeværelse, går det galt, slik det beskrives i skrekkfilmene, sier Anne og Kjersti.

Redsel for kvinnelighet
Som et av sine utgangspunkt har de to kunstnerne brukt filmteorretikeren Barbara Creed, og hennes bok «The Monstrous Feminine - Film, Feminism, Psychoanalysis». I den boken er filmen «Carrie» og kvinnen som
«monster» og «heks» viet et helt kapittel. Hun trekker paralleller til beskrivelsen av kvinnene i skrekkfilmer med heksebrenningen og klassisk mytologi: «Under heksebrenningene i Europa ble kvinnen beskyldt for de mest vanvittige forbrytelser som kannibalisme, mord, kastraksjon av menn, samt å være årsaken til naturkatastrofer, branner og svartedauen. I klassisk mytologi blir kvinnen beskrevet som et monster i form av kjempefugler med
kvinnehode». Men Creed viser også til historikere som Barbara Walker, som skriver om at «heksen» i tidligere tider
nettopp ikke var «monster», men at en «heks» var forbundet med noe positivt, enten som «den kloke
kvinnen» eller «den som sanker urter».
Hva er beskrivelsen av kvinner i skrekkfilm et uttrykk for?
– Det er nok redsel for kvinnelighet. En slags kollektiv frykt i samfunnet, sier de to kunsnerne.